Den lange avleggeren (om det er lov å si), har begynt sin ferd både hit og dit.
Den trives godt i jordblandingen jeg laget og plantet i, og nå har liguster-avleggeren begynt å få fart på seg, både i topp og sidelengs opp på skrå. Jeg stusset toppen her om dagen, ettersom det får være grenser for hvor lang den kan være.
Men den lille greinen som har begynt på sin egen lille reise, den får bare vokse litt til.
Så er det også en viktig lærdom i dette med å se hvordan en kvist, eller grein, eller avlegger, eller stikling, til og med et lite frø, utvikler seg. Og hvordan den former seg videre. Rett og slett hvordan naturen tilpasser seg etter hvert som greiner og skudd klippes tilbake.
Da jeg først ønsket å kjøpe meg en «ferdig» bonsai, kunne jeg ikke ane hva som lå foran meg, på den kronglete stien for å lære meg bonsai-kunsten. Lite visste jeg om den gleden og inspirasjonen som ventet på meg. Så er det alltids noen som kanskje mener det tar for lang tid å vente på at et frø blir til et tre, og videre til bonsai. Men da aner de nok ikke hvor mye kunnskap de mister på veien.
Nå ble dette et litt for seriøst øyeblikk og tilbakeblikk på ferden så langt, men det får bare bli sånn.
Dessuten tror jeg nok at lærdommen så langt, ikke er i nærheten av det jeg kommer til å lære videre. Jeg blir vel aldri utlært heller.