Den siste avleggeren i år (kanskje), føyer seg inn i rekken av vannets mirakler.
Tålmodighet er en fryd, eller var det dyd? Det er muligens begge deler i dette tilfellet. For noen uker siden, tok jeg et lovende prospekt og satte den i et lite glass med vann. Nok en gang fikk jeg bruk for shotglasset, eller konjakk-glasset, eller hva det er for noe. Glass er det i alle fall.
Jeg hadde ikke så store forventninger, som vanlig, men det var uansett verdt et forsøk.
For de som trenger en påminnelse, så ligger det et innlegg fra forholdsvis nylig, som handler om avleggeren jeg nå skriver om igjen.
På sin reise for å bli en bedre versjon av seg selv, har den møtt på hindringer, eller kanskje en naturlig prosess. Den har felt blader, sett død ut og hengt kraftig med hodet. Og litt kaste-blikk fra kona. -La den være, sa jeg med et olmt blikk. Bare vent. Vær tålmodig!
Og er det noe jeg har lært meg på min egen reise, er at tålmodighet betaler seg. Selv når det ser som mørkest ut.
Den 3. oktober satte jeg den unge lovende i vann.
Den 24. oktober hadde den fått antydninger til små røtter oppover stammen.
Den 2. november, cirka én måned senere, ser den slik ut.
Mange små skudd har dukket opp, og den ene av røttene, har vokst seg lang.
Da fortjente den egentlig å ta neste steg. Fra vann til jordblandingen som har vist seg å være en suksess for de andre avleggerne. Nå skal den få slappe av, ta siste rest av høst og den lange vinteren til hjelp, for så å gå våren i møte.
Det er dette som er gleden med å lære seg bonsai-kunsten. Jeg gjentar meg gjerne selv. I starten trodde jeg at gleden var å kjøpe «ferdige» trær som jeg bare trenger å vedlikeholde. Men det er noe eget med å følge med på utviklingen fra enten frø, eller avlegger, og prosessen underveis, til det blir et lite tre. For deretter å forme det akkurat som jeg ønsker, eller som treet ønsker. Dit er det for øvrig lenge til, men jeg skal kose meg underveis.
Se på den lille krabaten nå, og da mener jeg ikke linselusa i bakgrunnen. Dette har jeg troen på!
