Noen ting går under radaren når jeg skal plukke ut «emner» å skrive om, men denne gangen plukker jeg fram nettopp en av disse.
Jeg har skrytt enormt (!) mye om vannets kraft og påvirkning på avleggere og trær og busker og andre buksevekster. I fare for å bli et snev av religiøs i skrivetøyet, så stopper jeg der. Eller nei, ikke helt. Vannet har på mange måter fått ny betydning for meg. Eller nei, for avleggerne i all hovedsak.
Det hender jeg noen ganger får meg en avlegger eller tre, fire, fem, seks, sju. Det første jeg gjør er å sette noen av dem i vann, mens noen havner rett i jorda. Jeg slutter aldri å overraske meg over hvor avleggerne stort sett lykkes. Der er selvfølgelig som jeg har antydet helt fra start her, i vann.
Om vi skrur tiden tilbake til 22. juni, så fikk jeg noen avleggere som en påskjønnelse for at jeg hjalp noen i en aldri så liten kantklipper-nød. De ønsket at jeg skulle ha penger, men de visste ikke at jeg allerede hadde satt øynene i hagetreet/busken i nærheten, og som de tilfeldigvis eide. Og som betaling, fikk jeg forsyne meg grovt av den. Så beskjeden som jeg er, tok jeg ikke mer enn 6-7 stykker.
Jeg har ikke anelse om hva slags sort dette er, og det visste heller ikke eierne. Uansett satte jeg dem i vann, noen ved vasken på kjøkkenet, noen i vinduet på kjøkkenet, og noen ute. Tiden gikk, og ferien ble unnagjort i en fei, og plutselig hadde tiden fløyet. Jeg har underveis tittet titt og ofte på avleggerne, i håp om at nå skjer det noe snart. Og like ofte har tanken om at dette ikke kom til å fungere, slått meg. Heldigvis har jeg blitt nokså sta når det gjelder de forholdsvis nyutviklede grønne fingrene, så jeg har tviholdt på håpet og vannet. Så tenker jeg at så lenge stilken er grønn, er det liv. Den tanken viser seg å lønne seg, gang etter gang.
For plutselig en dag, etter cirka 4-5 uker, så sjekket jeg av ren vane, glasset som sto ved kjøkkenvasken. Og tror du ikke at jeg oppdaget de hvite trådene som hadde begynt sin ferd!
Vannet har igjen imponert meg. Jeg lot røttene utvikle seg litt mer før jeg tok dem ut, og satte dem i jorda. I en potte, selvfølgelig. Jeg er jo tross alt tre-i-potte-mannen.
I samme slengen sjekket jeg de som har stått ute i vann, også. Og tror du ikke de også hadde utviklet små røtter, da! De har stått halvparten av tiden ute i fri dressur, og halvparten av tiden i et lite drivhus.
Potensielt ender jeg nå med flere suksesshistorier, hvor vannet spiller hovedrollen. Og selvfølgelig bonsaimannen i en enormt viktig birolle. For hadde det ikke vært for meg og min stahet, så ville nok disse havne i den sikre avfallsdunk.