Dagen i dag er dagen for de ikke helt dagligdagse hendelsene.
Det er noe magisk over dyden tålmodighet, som jeg stadig blir påminnet om at jeg må ha i bransjen jeg har begitt meg inne i. Men samtidig er ikke alt bare fryd og gammen.
Først til fryden og gammen. Jeg plantet et ørkenrose i april 2023. Utviklingen til den spiren har gått litt trått, for å si det mildt. Noen ganger har jeg lurt på om jeg skulle hive skiten, men ettersom det ikke er skit det jeg holder på med, så vet jeg bedre. Jeg har tviholdt på tålmodigheten, og latt tvilen komme den tiltalte til gode.
Status etter over ett år, ser slik ut.
Ikke akkurat til å bli imponert av. Til sammenligning er denne her noe yngre, riktignok et annen type tre, men bare for å vise forskjellen.
Heldigvis har jeg alltid noen å prate planter og ymse med. Noen ganger resulterer det i tips og triks. Denne gangen endte det med tips om å rett og slett plante ørkenrosen i ny og fersk jord. Og ettersom jeg har bedre erfaring med jord til ørkenrose nå, enn for ett år siden, så må jeg jo bare prøve.
Så det gjorde jeg. Er spent på om den nå våkner opp av dvalen sin. Og til dere som lurer på om den allerede ikke er død, det er den altså ikke. De små røttene er fine, og «treet» er levende. Jeg er i alle fall nesten 90% sikker. Kanskje 89, eller noe. Det holder i massevis for meg det, og så lenge jeg tror den er i live, er det fortsatt håp.
Her har den fått en ny vår, eller snart høst, eller jord. Enn om det fungerer!
Neste oppdagelse skjedde utendørs. Der står det blant annet et japansk lønnetre, som jeg slettes ikke var overbevist om at den hadde overlevd vinteren. Men først må jeg nevne den siste (nest siste nå) avleggeren jeg tok fra kirsebærtreet i hagen. Den har sett komplett død ut. Så død at jeg faktisk var på tur ut for å kaste den i dag, og heller plante noe annet oppi potta.
Se på den der. Ser jo helt død ut. Men så kom jeg til å huske på et annet triks som jeg lærte av noen . Jeg kunne skrape lett på trestammen, for å se om treet er grønt innenfor. Og er den det, så er den, tro det eller ei, levende. Først klippet jeg noen greiner, for å se om de var friske på innsiden. Og det så faktisk sånn ut. Så da fant jeg fram hagesaksa, og skrapet svakt på stammen. Og hva slags farge møtte meg der? Joda, den var grønn. Det betyr at det fortsatt er håp for den også, og at den sannsynligvis så langt har brukt kapasiteten sin på å utvikle røtter. Så det blir også spennende å følge med på.
Så tilbake til teaseren isted. Det japanske lønnetreet som ikke akkurat så ut til å ha overlevd vinteren. Denne har også tilsynelatende gått i dvale, tenkte jeg. Det leste jeg også en plass. Etter suksessen med kirsebærtreet isted, så gikk jeg frimodig bort til den lille meteren bort til potta hvor den står godt plantet i jorda. Selvfølgelig med hagesaks med kniven klar til kvesting av stammen. I det saksa nærmet seg det lille kuttet, så stoppet jeg opp. Hva var det jeg så? Jeg måtte nesten gni meg i øynene. Joda, der hadde det jo kommet noen blader! Tenk det! Nok et tre som holdt på å gå i avfallet. Saved by the bell, eller reddet av bonsaimannen. De tilsynelatende visnedes beskytter.
Og en potensiell liten suksesshistorie til slutt.
Jeg beveget meg innendørs igjen og studerte de noe større ørkenrosene. På én av dem, skimter jeg noe rosa. Det har jeg for såvidt gjort i noen dager nå, men det blir ikke like god historie ut av det, så jeg fortsetter som om det var i dag.
Kan det være noen blomster som er på tur fram i lyset?
Og til det som ikke er bare fryd og gammen.
Den lille skogen som jeg forsøkte meg på tidligere, ser ikke helt ut til å trives. Men moralen i visa, er at det ikke er for sent, før det nettopp er det.
