Pinne, stokk, staur, grein, stamme. Mangt kan nevnes om disse.
Denne gangen skal det handle om en grein.
Det var en gang en grein som satt på et tre. Der satt den vel og lenge, sånn cirka ett års tid. Kanskje var det lenger enn det, kanskje var det kortere. Tiden spiller ingen rolle. Uansett hadde greinen vokst seg lang der den på sitt vis slang seg ut fra treet. Treet var forresten ikke eldre enn et par år. For under ett år siden, kanskje i fjor sommer virket den å kose seg med skudd i både lys og mørke. Men iløpet av vinteren har den ikke trivdes like bra. Det hadde heller ikke bonsaimannen, som aldri ble helt klok på den der greinen, som slang. Veien videre var uviss, men hver gang han satte seg ned ved skogkanten på stua, så undret han seg. Og det skjedde ganske ofte. Bonsaimannen var heller ikke kjent for å være forhastet, hverken når det gjaldt trær, eller andre sysler. Så ting drar ofte ut i tid. Men gjort blir det, når han etter hvert har tenkt seg ferdig. Da tar han det neste trekket.
Neste trekk: Fram med saksa, chop, og vips var det gjort.
En handlingens mann han var, når han først bestemte seg.
Så på tur til søppelbøtta, begynte han å tenke igjen. – Kan jeg la den greinen gå til spille? tenkte han. Svaret var åpenbart.
Så da var det bare fram med et passende glass for anledningen. Denne gangen var det Kikkoman som måtte til pers.
