Jeg tenkte egentlig å skrive om det nye automatiske vanningssystemet jeg fikk gratis fra oven, men istedenfor blir det en historie om mot.
En milepæl er nådd i målet om å lære meg bonsai-kunsten. Den første milepælen må være da jeg skaffet meg mitt første tre, for litt over ett år siden. Deretter har det gått slag i slag, med alt fra små frø, til avleggere i fleng. Og ikke minst den skumle milepælen jeg nådde da jeg trimmet mitt første tre. Man kan si at det har vært en bratt læringskurve, men det er akkurat sånn jeg liker det. Når jeg nå tenker nostalgisk tilbake på det siste året, om det går an å være nostalgisk over noe som i grunn er ganske kort tid siden, så har reisen så langt gått over all forventning. Og det gjorde sannelig lengden på setningen over, også.
Men spøk til side, etter en god og varm sommer i mai, har vi nå vanlig trøndersk sommer med 12 grader og regn. Det rare er at jeg for to år siden ikke visste å sette ordentlig pris på regnvær. Men der har det skjedd noe. Sol er viktig både for meg og trærne, men det er også regnet. Det vet utetrærne å sette pris på. Og mer lettvint enn å fylle vannkanna hver dag. Om du ser nøye på bildet under, ser du det automatiske vanningssystemet jeg har investert 0 kroner i. Meget effektivt. Sånn, da fikk jeg sneket med litt om det likevel, da.
Men nå… Øyeblikket alle har ventet på…
Den siste milepælen i en rekke av milepæler det siste året, det er noe jeg har tenkt mange ganger på. Har på en måte gru-gledet meg til dette øyeblikket. Jeg ladet opp med Herons Bonsai på YouTube. Jeg får alltid litt ro i sjelen av Peter Chan. Så neste gang du tenker å teste ut mindfulness, test ut Herons Bonsai 🤓
Tilbake til august i fjor, satte jeg den berømte avleggeren med over 20 bladpar i vann. Den fikk raskt røtter og fikk seg en god og svær potte å vokse i. Helt siden da har jeg tenkt mye på hvordan den skal bli en bonsai, og kanskje den aller første som jeg former helt selv. I dag, nesten ti måneder senere, tok jeg mot til meg. Jeg hadde på forhånd handlet meg noen meter med wirer i ulike størrelser. Så hentet jeg fram den beste wire-kutteren vi hadde i hus. Det var forresten en tang som var med i et IKEA-sett for veldig lenge siden. Men det duger det. Jeg kan ikke kjøpe alt fra japanske håndverkere. Ikke ennå…
Så spurte jeg om noen gode tips fra Hitras svar på Peter Chan, og det var klart for å sette i gang.
Her er utgangspunktet, og det er litt av et arbeidsrom jeg har. Igjen tar jeg i bruk det jeg har til rådighet. Stua og spisebordet fungerer til så mangt.
Det neste steget var å finne riktig størrelse på wiren. De som forstår seg på det, sier at den skal være cirka 1/3 av tykkelsen på stammen. Så det ble cirka det. Tror det kan være 2 mm tykkelse på wiren.
Deretter var det bare å være så forsiktig som mulig i prosessen med å tvinne wiren mellom bladene, uten å skade stamme og blader så veldig mye. Det ramlet bare av to blader og litt bark underveis, så det vil jeg si er godkjent. Må regne med litt svinn, sier dem.
Se hvor fint wiren snirkler seg av gårde. Dette må da bare bli bra… Under er bøyingen i gang. Det er nokså fascinerende at litt wire kan gjøre det der med et tre.
Nå var det bare å vente en halvtimes tid, noe jeg fikk tips om, sånn at treet fikk satt seg litt og bli noe vant til den nye fasongen. Overraskende gikk den halvtimen veldig fort, så da var det bare å gjøre seg ferdig med siste finish for denne gang. Jeg ble ganske så fornøyd med resultatet. Nå er det bare å vente en måned eller to, før jeg skal klippe av bit for bit av wiren. Og da vokser faktisk treet på den måten der. Ganske kult!
