I grammatikkens ånd, lot jeg meg bestikke denne lørdagen, selv om det nå er søndag.
Du husker kanskje den eineren type Himalaya, som jeg nevnte i sommer?
Da jeg kjøpte den, fikk jeg en del nyttige tips for å forme den i bonsaiens tegn, sakte, men sikkert. Jeg fikk også et godt utgangspunkt i form av en tegning.
Med dette i manns minne, følte jeg at det er nå det skjer, det er nå det gjelder. Men denne tegningen skulle bare være en ledestjerne gjennom prosessen. Jeg hadde på sett og vis forestilt meg noe annet, noe mer actionfylt.
Med været og saksa på plass, gjorde jeg meg nå klar.
Dette var utgangspunktet mitt denne lørdagen. Jeg visste fra før at det lå mange døde nåler under disse friske. Så de måtte bort. I tillegg husket jeg godt på tipset om å starte nederst på treet, og jobbe meg oppover.
Det jeg glemte var at dette tross alt er et nåletre, på godt og vondt. Det ble mye vondt.
Da jeg begynte på treet, og etter hvert som jeg prøvde å danne meg et lite bilde på hvordan treet var bygget opp, så innså jeg at dette kom til å bli vanskelig. For, hvor var stammen? Er det flere ulike trær inni buskaset? Slike tanker raste gjennom hodet. Inn det ene øret, ut det andre.
Men denne lørdagen hadde jeg et ganske friskt pågangsmot , så jeg startet å klippe litt her, litt der, bortenfor der, og innenfor her.
Og etter hvert under klippingen, begynte jeg å skjønne litt mer. Og hvor mye dødt som lå som et lag oppå jorda.
Treet åpenbarte seg mer og mer. Og der fikk jeg øye på stammen (til høyre)!
Da ble det straks enklere å forholde seg til hvordan jeg hadde tenkt at treet skulle bli. I mellomtiden hadde jeg også tatt en del av de avklippede, og satt i andre potter. Kanskje jeg får meg flere einer? Tror det skal godt gjøres, men den som intet våger…
Etter hvert som ettermiddagen gikk, så møtte jeg på nye utfordringer. Nei, det var ikke tiden som var i ferd med å renne ut, men derimot noen tykke greiner som jeg slettes ikke hadde lyst til å klippe. Da måtte jeg med ett være litt kreativ, og se for meg ulike scenarioer. Det endte forholdsvis bra, men dog noe spesielt. Det gjorde ingenting. Det er tross alt meg selv jeg skal imponere her, ingen andre. Jeg vurderte å spørre ekspertisen om hjelp, men fant akkurat tidsnok ut at dette både klarer jeg, og bestemmer helt selv. Vel vitende om at jeg ikke kan klippe den så mye som jeg gjorde i dag, før i 2027. For eineren er ganske sart på det. Den tåler hovedsakelig én runde hvert år. Det vil si at jeg neste vår, kan potte den om i lav potte. Våren etter det, kan jeg wire den i retningen jeg ønsker. Så da blir det først den tredje våren fra nå, at jeg kan ta fram saksa og ture på som jeg vil. Jeg tror uansett ikke at jeg kommer til å endre mye på den, annet enn litt småklipp underveis for å bremse veksten litt. Det tror jeg skal gå bra. Jeg kan alltids også spørre ekspertisen før den tid.
Men jeg er fornøyd med resultatet.
Det jeg tenker, er at dette skal bli en såkalt «cascade». For den uinnvidde betyr det rett og slett at det skal se ut som et tre i naturen som har vært meget utsatt for vær. Det er et stykke dit ennå. Men som sagt før og igjen nå, tålmodighet er viktig i denne bransjen.
Her er den på sin rettmessige plass inntil at vinteren tar over. Og for den årvåkne leser, kan man også skimte en dokumenterende skygge, som gjør at du får lov å være med på reisen i bonsaiens verden. Man kan si mye rart om teknologiens utvikling, men hadde det ikke vært for den, hadde jeg heller aldri oppdaget mulighetene som er der ute. Og ikke dere heller, for såvidt.