Nei, det er ikke navnet på en krimserie, men derimot serien om bonsaimannens ferd mot «ein bedre version av seg sjøl».
Når mørket senket seg, føk det en myteomspunnet skikkelse ut gjennom ytterdøra. Med seg hadde han en solid dunge med wirer, og hodelykt. Hva skulle denne skikkelsen ute i de sene timer?
Det var jo selvfølgelig bonsaimannen som skulle wire, om du ikke skjønte det. Mange kan mene mye om det ukjente, om både wiring og det humoristiske i det å wire. Men ønsker man å lære seg bonsai-kunsten, gjelder det å mestre dette elementet av det også. Så får de le, de vantro (knis)…
Det var ti grader og ganske behagelig der i mørket. Jeg tok meg selv i å tenke hvor fredelig det var å sitte der, alene, uten å se stort rundt meg. Kanskje kom det noen lette poter og desperate mjau, underveis. Og nei, det var dessverre ikke bonsaimannen som sto for den delen. Ikke at det hadde gjort noe. Det var særdeles få tobeinte ute. Ikke at det hadde gjort noe heller. Da hadde de fått nok en ting å mene noe om, og kanskje attpåtil en god latter.
Det er med en god dose ærefrykt dette med wiring av trær. Jeg er ikke helt komfortabel med det, og hadde det blitt delt ut stilpoeng på jobben som ble gjort i går kveld, så tror jeg ikke at jeg hadde havnet så langt oppe på den listen. Men heldigvis er det viktigste at jeg ikke ødelegger treet, og at jeg får bøyd treet i de retningene som jeg vil. Når det er sagt, så er dette en meget lang prosess. I første omgang skal wirene være på til de akkurat gnager inn i barken. Etterpå får de vokse litt til i den formen som jeg har laget for dem. Så ny periode med wiring (neste år, eller noe). Ja, du skjønner kanskje hvor jeg vil? Formingen vil ta mange år. Men tenk hvor tøft det blir etter de årene!
Her var jeg i full gang med den europeiske lerka. Etter litt mer wiring og noe klipping, ble resultatet sånn her.
Det kan se rart ut, men dette blir liksom grunnlaget for den videre jobbingen.
I tillegg startet jeg wiringen på den japanske svartfuruen.
Men denne ble jeg ikke fornøyd med. Så den planla jeg å gjøre om dagen etter. Altså i dag. Den japanske lerka skulle også få seg litt wire.
Etter litt wiring til på svartfuruen, så ble jeg omsider ganske fornøyd.
Og ettersom denne dagen var en av de finere dagene så langt denne våren, så ble det tid for is, også.
Den japanske lerka er i bakgrunnen der. Og under her.
Jeg ble ganske fornøyd med den også. Litt klipp her og der, ble det underveis. Så nå må trærne bare være sånn en stund.
I mellomtiden kan vi humre litt ekstra for det som er ukjent og rart, og av det som er meningsløst. Er jeg litt krenket? Njæ, bare lettere oppgitt 🙂↔️
Rettelse: Jeg fikk noen meget gode tips om å wire den japanske lerka, så etter mørkets frembrudd i kveld, så dro jeg ut igjen. Nå var det samme stillheten, foruten lyden av wire, mjauing (i kveld også!), og noen som sa «o..oo..». Ikke så langt unna mjauing i navnet, men muligens ganske langt unna i væremåte. Uansett er det alltid trivelig med selskap når man helst vil være alene. Jeg tok av wirene jeg brukte tidligere i dag, og satte i gang med friskt pågangsmot. Denne gangen gikk alt så mye lettere. Jeg fikk beskjed om å stikke wiren 5 cm ned i jorda ved stammen, for å bruke den som støtte, så jeg kunne få bøyd stammen slik jeg ville. Videre fikk jeg tips om å benytte én wire på hele stammen oppover. Før i dag brukte jeg to. Deretter wiret jeg de største greinene.
Jeg skrev at jeg var ganske godt fornøyd med treet tidligere, men nå er det meget mye bedre.
Da er det takk for i dag, og god natt fra bonsaimannen.